Steinar Pinsli – ferskest i gamet!?

Når undertegnede logger seg på teams for en avtalt prat med denne ukas intervjuobjekt så møtes jeg av et stort smil og en latter som varmer hjerterota og får meg til å trekke på smilebåndene. Skjermen lyses opp av Steinars blide ansikt og simpelthen sprudler av glede.

Steinar er kirketjener i Sørkedalen og kaller seg selv (med god grunn) “en ekte sørkedøl”: «Jeg er født og oppvokst på gård, og bosatt fortsatt på Pinsli gård. Den har vært i familien siden mine oldeforeldre som kom hit helt på slutten av 1800-tallet. Så har mine foreldre og besteforeldre drevet gården, og nå er det min storebror som har tatt over. Men jeg er vel det man kan kalle “hjelpegutt”». Det er med stor stolthet og entusiasme han forteller om både gården og dalen, og forteller videre at Sørkedalen kanskje ligger nærme Røa, men på de 12 minuttene med bussen så kommer man ganske langt unna – de to stedene har ganske vidt forskjellige bakgrunner. Og det er tydelig at Steinar trives godt i Sørkedalen: «Det er et lokalsamfunn som er kjent for mange gode ting, blant annet at man har god omsorg for hverandre, og tar vare på hverandre når det trengs. Det er et samfunn som jeg er veldig glad i og stolt av å være en del av.»

Ansiktet til Steinar lyser opp i ren - nesten litt barnlig - glede. Det får meg usøkt til å spørre hvor gammel han er, hvorpå han svarer “41”. Men det kunne man ikke tro. På spørsmål om “mental alder” så svarer han: «Den har gått opp litt i det siste, det har den faktisk, og det tror jeg er litt sånn livet er», før han avlsutningsvis innrømmer: «Jeg føler meg nok som i slutten av 30-årene».

Veien inn i kirken var har alltid vært der for Steinar, helt siden ung alder. Han gikk på Sørkedalen skole og var i gudstjenester i kirken. Han er også konfirmert der, og har vært tilstede ved diverse fremføringer i forbindelse med at han spilte i korps. «Og så er det jo 17. mai-feiringene. Sørkedalen kirke har liksom alltid vært der, også følte jeg nå at jeg kunne bidra med noe sånn at den skulle fortsette for dem som er der, og for dem rundt. Den har vært der naturlig gjennom livet mitt, men så ettersom livet går, så har jeg følt at den er viktig. Kirken og kirkerommet er viktig for meg. Troen er viktig i med- og motgang.»

Ja, for nå er du kirketjener, hvor du får lov til å bidra til nettopp dette. Hvordan er det?

«Ja, nå er jeg veldig ny da» ler Steinar, og forklarer at han hadde sin første jobb som kirketjener i oktober. «Jeg har jo ikke egentlig vært kirketjener enda, foreløpig har jeg bare hjulpet Solfrid to ganger. Solfrid har vært alene i rollen som kirketjener, også i forbindelse med corona så ble jeg litt “backup-plan”. Men jeg har hatt gleden av å være kirketjener ved to barnedåper, og det har føltes så flott når jeg har vært der. Solfrid har fortalt meg ting som har vært helt nytt for meg, ting man ikke skjønner før man er der». Steinars blikk speiler liksom en litt magisk ydmykhet overfor livet i seg selv når han tar en liten pause og smiler. Og selv om han ikke har hatt jobben så lenge, så er det ingen tvil om at han verdsetter den høyt: «Det fineste med å være kirketjener er å få være med på å ivareta noe som er viktig. Sørkedalen kirke er jo et sted som er der, fysisk, hele tiden. Det samme med kirkegården som jeg har et veldig godt forhold til. De har alltid ligget der – på gode og på onde dager, og jeg tenker at det er viktig å holde liv i det. Jeg føler at det er viktig at den fremdeles er en del av Sørkedalen, for selv om dølingene kanskje ikke sliter benkeradene der oppe, så er den der – og det tror jeg betyr mye for mange.

Når jeg spør om gleder ved fritiden, så nevner Steinar yoga som en viktig del av livet sitt de siste 6 årene: «Det har lært meg masse, både fysisk og psykisk. Det har utviklet meg veldig». Jeg mistenker at dette også kanskje kan svare på mitt avsluttende spørsmål om “skjulte talenter”, men uten særlig behov for tenketid så kommer det et annet svar fra Steinar: «Jeg er nok god på å lese folk. Tolke og lese folk. Det er en interesse jeg har lest meg litt opp på, men det er også en naturlig del av meg.

Jeg har jobbet som flyvert i mange år, og skal selvfølgelig tilbake til det når vi får lov til å reise igjen. Som flyvert må man jo lære seg slikt. Men det er nok også kombinert med livserfaring». Så når vi engang åpner opp våre flyplasser igjen, og alle skal reise dit de skulle dratt i fjor, så er jeg helt sikker på at dersom du (slik som jeg) ikke helt har bestemt deg for hvor den første reisen går – så kan du spørre Steinar Pinsli om tips. I mellomtiden finnes han som regel i Sørkedalen og sprer solskinn og smil til alle han møter.